Mørkedagen

Jeg har innsett at enkelte personer er bare slik. De tenker på seg selv, snakker om hvordan de har det og glemmer å spørre meg hvordan det går med meg og hvordan jeg har det. Noen personer trur jeg er utetter å få folk til å se dumme ut. De gjør også alt for at en person ska se dum ut. Enkelte personer i verden går det ikke ant å snakke med, for de tåler ikke noe vi du sier noe til dem. Noen slipper så fort unna ting. Jeg føler meg så ubrukelig i denne verden. Det føles som om at verden ikke lenger er noe sted for meg å være. Men jeg må fortsette å leve, selv om det kjennes ut som heile jorda er bare en svært stor oppoverbakke.

Dere har rett. Jeg er kommet i en tid hvor jeg irriterer meg for bare fille ting. Det er så mange ting i denne tiden som ikke går som jeg vil. Det er ikke nødvendig lenger at jeg sier noe, for ingenting av det jeg sier og tenker er godt nok. Kanskje ikke like artig for dere å lese dette, men noe må jeg gjøre for at jeg skal få det ut. Noen personer blir sikkert føle seg truffet av det jeg skriver nå, men akkurat det gidder jeg ikke å tenke på nå. Alle er jo sinte og sure på meg i samme tiden så. Kanskje ikke alle er sinte på meg.

Jeg vil ha noe som gir farge i det svarte rommet jeg er kommet inn i. Jeg vil ha glede i den triste verden. Hva kan jeg gjøre? Kunne ha vært sammen med venner, men det har jeg ikke tid til, for har så mye skolearbeid å gjøre. Men skolen er det eneste stedet hvor jeg faktisk er glad. Jeg blir glad av å se glade mennesker:)