Savn

Du vet den følelsen som du hadde som liten da du voknet uten kosebamsen din. Du ligger der helt alene, bamsen som brukte å ligge ved siden av deg i sengen har ramlet på gulvet. Du nølte ikke lenge før du bøyde deg og toik den opp. Nå var du like trygg igjen.

Du vet den følelsen du får når din gode venn skal flytte fra deg og alle rundt deg eller du selv må flytte fra alle vennene og til et helt nytt sted. Den følelsen om at du aldri får treffe dem igjen. Det er trist. Det er også veldig vanskelig å sette seg inn i når du ikke har opplevd det selv.

Disse triste tingene har nesten alle opplevd. Jeg selv har opplevd dette. Å det er veldig trist, men som forsvinner for hvert år som går.

For noen uker siden opplevde jeg noe som var trist. Det trisitete jeg har opplev siden min bestefar døde jula 2007.Mamma og pappa var på besøk hos meg og min tvilling. Når de reiste seg for å dra fortalte de at de hadde gitt bort hunden vår. Birger på snart fem år bodde ikke lengre hos oss. Akkurat da viste jeg ikke va jeg skulle si. Jeg brast i gråt. Er ikke sikkert at dere forstår hvorfor, men den eneste som stelte Birger var meg. Jeg sa at det var min hund. Jeg og Birger gikk turer sammen, jeg tok meg tid til å klippe klørne hannes og gre pelsen hans. Jeg synes at dette var veldig tungt. Vi har hatt dyr i alle år siden jeg var lita og nå har vi plutselig ikke et eneste ett dyr. Jeg har ikke vært hjemme i Bø siden Birger flyttet. Jeg gruer meg veldig, for jeg vet ikke hvordan det blir. Det er ikke lengre en hund som er lykkelig for at jeg kommer hjem. Det er ikke lengre en hund å ta med seg på en spasertur. Det er ikke lengre en hund som er glad for at jeg står opp. Det er lengre ingen hund å kose med.

Birger sa jeg bestandig at han var min beste venn. Han var jo det, men nå har jeg mistet min beste venn.Jeg vet hvor han befinner seg, men det er ingen trøst. Han bor i et hus med mange andre hunder på hannes rase på Strand. Jeg fikk melding fra mamma i helga at han var i Tromsø på hundeutstilling. Å hvor jeg savner Birger. Han var så levende og så gla hele tiden.



Jeg trøster meg med at han enda finnes:) Å jeg håper at kanskje en dag kan jeg få treffe han igjen.