Mørketider.

Nå er det blitt høst og mørket kommer sigene inn klokken sju. Jeg liker ikke høsten. Ikke fordi at det regner så mye. Jeg elsker regnet. Det å kjenne regne dryppe i ansiktet dit er en følelse av lykke. Men hvorfor liker du ikke høsten da, Maiken? Det er mørket. Jeg liker ikke mørket. Jeg er redd mørket. Alt føles så stort i mørket. Jeg føler meg mer aleine i mørket. Jeg hører flere lyder i mørket. Det er skummelt i mørket. Mye kan hende i mørket. Det er ikke koselig å være i mørket.

Det skumleste av alt er å gå ute når det er mørt. Det eneste du ser er lys og masse skumle skygger. Nei lys er en vakker oppfinnelse. Jeg elsker lyset. Jeg blir glad vær dag jeg kan holde meg inne når mørket er kommet. Jeg er ikke pyse, nei langt i fra. Ikke kall meg pyse, der er helt sikkert ting du også er redd for.

Det er i disse tidenen jeg savner å bo hjemme. Å være liten. Den lille jenta som kunne banke på soveromsdøra til mamma og spør om jeg kunne sove ved siden av henne i den store dobbelsengen. Pjuskinga i håret til jeg sovnet. Eller sovne med pusten hennes trykt ved min side. Da følte jeg meg trygg.

Det å kunne være liten og ligge å holde rundt kosebamsen din. Late som om han hørte alt du sa. Det var så lite som skulle til for å gjøre meg trygg igjen. Men nå er der ingenting. Mørket er fremdelses skummelt. Det er når mørket og vintere jeg får mareritt. Skumle drømmer som gjør at jeg ikke får sove resten av natten. Blir bare liggende å høre etter lyder.